Strøm og navigasjon

Flere steder langs kysten er det viktig at sjøfolk kjenner til strømforholdene på stedet.

Tidevann og vind er viktige drivkrefter i strømsystemet. På grunn av jordrotasjonen vil strømmen få en avbøyning til høyre på den nordlige halvkulen (Corioliskraften), og variasjoner i bunntopografien, altså i terrenget på havbunnen, vil påvirke strømretningen.

Figuren viser strømforhold

Friksjon mellom bunnen og vannmassene gjør at strømhastigheten avtar ved bunnen. Det kan oppstå virvler over undersjøiske "fjell" (banker) i områder der to vannmasser med ulik hastighet møtes. Dette resulterer i at strømmen er sammensatt av mange periodiske og ikke-periodiske bevegelser og kan variere både fra sted til sted og fra time til time.

Vinddrevne strømmer
Når vinden blåser over vannoverflaten vil den på det åpne hav sette opp en strøm som i overflaten har en hastighet på omtrent 2-4% av vindens, og som på den nordlige halvkule vil ligge noen få grader til høyre for den framherskende vindretning. Denne strømmen dreier mot høyre med økende dyp samtidig med at den avtar sterkt. Treffer strømmen på en kyst vil bildet endre seg ved at vannet stuves opp. Strømmen vil gå langs kysten slik at høyt vann er til høyre for strømretningen. Store variasjoner i bunnen vil også virke inn her, for eksempel ved overgangen fra Norskerenna og til det grunnere Nordsjøplatået.

Vannoppstuving
Virkningen av vannoppstuvingen kommer ofte først etter at vinden har blåst i lengre tid. Et eksempel på dette har vi når vinden har blåst fra vest i hele Nordsjøen. I overflaten settes det opp en strøm mot sør-øst. Utenfor Vestlandet vil den etter hvert utvikle seg til en strøm mot nord. Bortsett fra en periode om sommeren hvor nordlige vinder er framherskende, er det vinden omkring sør-vest og nord-vest som dominerer. Virkningen av dette blir at vindstrømmene går hyppigst i sørlig retning på de grunne områdene i Nordsjøen, mens den i Norskerenna blir nordlig. Den betydelige tilførselen av ferskvann fra Østersjøen og norskekysten bidrar til å forsterke denne "mot klokka"-sirkulasjonen.

Strøm og navigasjon
I gamle dager med langsomme fartøyer og svak motorkraft, eventuelt seil, spilte nok strømmen en sterkere direkte rolle for navigasjonen enn den gjør nå. Fortsatt er det imidlertid en rekke steder langs kysten der det har stor betydning for den sjøfarende å kjenne strømforholdene på stedet. Slike opplysninger er gitt i bind 2-7 av publikasjonen "Den norske los" (les mer). Her finnes også blant annet opplysninger om virveldannelser.

Vekselvirkning med bølger
Større betydning har strømmen indirekte gjennom sin vekselvirkning med bølger. Strøm kan føre til at bølgenes forplantningsretning endres og vil også kunne ha avgjørende innvirkning på bølgenes form. Strøm som går med bølgene vil føre til at bølgene blir slakkere, mens det motsatte vil være tilfelle når strømmen går mot bølgene. Bølgene blir da gjerne omtalt som "krapp sjø" og de har lett for å bryte under slike forhold. Også for bølger spiller bunnens topografi en viktig rolle. Langs en svakt hellende strand vil bølgene oppføre seg relativt regelmessig med eventuell brytning. Ved en steil strandformasjon oppstår det refleksjoner fra formasjonen. Resultatet er at bølgemønsteret kan bli temmelig rotete og uberegnelig. Bølgene endrer også karakter i nærheten av grunner. Vekselvirkningen mellom bølger, strøm og bunntopografien (refraksjon) blir i slike tilfelle svært variabel, og en bølge kan bryte på en grunne uten varsel.

Utsatte områder
Erfaring viser at noen områder langs kysten er mer utsatt enn andre. En nylig foretatt undersøkelse, dels med basis i registrering av mindre fartøyers forlis i perioden 1970-79 og dels ved hjelp av uttalelser fra forskjellig hold, tok nettopp sikte på å kartlegge slike områder. Samtlige av de områdene som er definert som farlige, utmerker seg ved uheldige kombinasjoner av strøm, bølger og bunntopografi. Se forøvrig kapittelet "Bølger på norskekysten" i bind 1 av "Den norske los".